Dette er en artikkel skrevet for bokverket "Samisk skolehistorie". Den vil etter planen komme i bind 1, som forlaget Davvi Girji vil gi ut i 2005.
Forkorta utgaver av artikkelen blei trykt på norsk i Klassekampen 05.-06.08.2004 og på samisk i Áššu 06.08.2004.

Svein Lund:

Samer uten utdanning - 20 års kamp forgjeves?

Som resultat av tapt skolegang under 2. verdenskrig, kombinert med fornorskingspolitikken, har fortsatt mange eldre samer problemer med å lese, skrive og kommunisere på norsk. Etter krigen pleide ikke folk å snakke høyt om at de ikke kunne lese og skrive. Det var ei skam og blei holdt hemmelig. Historikeren Henry Minde skriver om dette: "Alt i alt er det kanskje ikke så merkelig at mange fikk hemninger som har gjort det vanskelig for dem å snakke om skolegangen sin, også til sine aller nærmeste. I de fleretniske miljøer i Nord-Norge ble skolen like tabubelagt som voldtekt og incest engang var i de vestlige land."

Det har i 2004 gått 65 år siden de første skolene blei stengt og 60 år siden de aller fleste skolene i Finnmark og Nord-Troms blei brent. Omlag halvparten av dem som mista skolegang har allerede gått i grava, uten noen oppreisning for det de tapte. De som ennå lever har fortsatt ei uoppgjort sak med myndighetene.

Krig og brenning

Under andre verdenskrig var det mange som tapte utdanning i Norge. Noen steder blei skolene stengt fordi de måtte ta "brenselsferie" i den kaldeste tida på vinteren. Andre steder tok tyskerne skolene og man måtte finne andre hus til skole, eller rett og slett sende elevene hjem for ei tid. Mange lærere blei sparka fordi de motsatte seg nazifiseringa av skolen og noen blei sendt til fangeleirer.

I Sør-Norge, Nordland, Sør- og Midt-Troms fikk de aller fleste elever likevel relativt normal skolegang, i alle fall såpass opplæring at de lærte å lese og skrive og klare seg i samfunnet. I Nord-Troms og Finnmark var det verre. Allerede året før krigen kom til Norge blei de første skolene stengt, fordi det norske forsvaret trengte dem til nøytralitetsvakt. Høsten 1944 brente tyskerne nesten hele Nord-Troms og Finnmark. Til sammen blei 150 skoler brent. I Finnmark var det 50 internat og 70 vanlige skolebygg. Av disse sto det igjen bare 10 internat og 16 skolebygg. Etter krigen kunne det ta 1-2 år før skolene kom igang igjen. Da skolene endelig starta, var det ofte under svært dårlige forhold: Skolehusa var dårlige, kalde brakker, det mangla lærebøker og andre læremidler og en stor del av lærerne mangla lærerutdanning. I tillegg var situasjonen ofte den at lærere og elever ikke forsto hverandre, da de ikke hadde noe felles språk.

Nettopp i områdene som blei brent bodde størsteparten av de elevene som hadde annet morsmål enn norsk. I den tida foregikk all undervisninga på norsk, et språk svært mange forsto lite eller ingen ting av. Ingen ting blei heller gjort for at elevene skulle lære norsk som det fremmedspråket det var for dem. Mange samiske og kvenske elever kunne derfor gå omtrent halve folkeskolen før de begynte å forstå noe særlig av undervisninga. For dem som da mista 2 eller flere år, blei det ikke mye kunnskap som festa seg.

Skolen - en fremmed verden

Krigen aleine kan ikke forklare hvorfor så mange har fått dårlig opplæring. Like viktig er spørsmålet om hva slags skole som blei tilbudt. I tillegg til at undervisningsspråket var fremmed, var innholdet i skolen svært fjernt fra livet til elevene og foreldrene i lokalsamfunnet. Skolen var i det hele tatt et fenomen som samer i liten grad så seg tjent med. Mange foreldre lot derfor være å sende elevene på skole det året de fylte 7 år, slik de skulle etter loven, men utsatte det så lenge som mulig. Skolen ga ikke elevene det de hadde bruk for. Ser man det fra skolens side, hadde elevene både dårlige forutsetninger og dårlig motivasjon for å lære det som lov og læreplan foreskreiv. Derfor var det ikke bare de som mista skole pga. krigen som fikk dårlig opplæring. Dette gjaldt stort sett for hele den samiske og kvenske befolkninga, også dem som fikk de lovpålagte 7 års skole.

Når det seinere blei snakk om etterskoling og evt. erstatning for dem som hadde tapt skolegang, blei denne sida av saka ikke vurdert. Man telte bare tapte år, uten å vurdere den opplæringa som formelt sett var gitt.

Etterskoling

Det tok lang tid etter krigen før de sentrale myndighetene tok problemet med tapt skolegang på alvor. Lydolf Lind Meløy, som da var formann i Skolerådet for Indre Finnmark, skreiv i 1955 :
"Myndighetene var fra flere hold blitt gjort merksamme på at det stod ille til med rekne- og lesedugleiken mellom en stor del av den ungdommen som hadde gått på skole under krigen, men først da en militærrapport fra Porsangmoen om forholdet ble oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet, ble det slått alarm." Rapporten viste at blant rekruttene fra Finnmark var 15 % analfabeter og omlag halvparten var ikke kommet lenger enn til småskolenivå. Da dette kom fram, blei skoledirektøren i Finnmark innkalt til departementet og regjeringa vedtok en kongelig resolusjon om etterskoling av ungdom i Finnmark.

Det blei likevel ikke gjort noen samla oversikt over hvor mange som hadde et slikt behov. Det er heller ikke i ettertid skrevet noen samla oppsummering av hele perioden med etterskoling, og de forskjellige kildene er ganske motstridende både om hvor lenge det blei gitt et slikt tilbud og hvor mange som nytte godt av det. Men det gikk i alle fall 4-5 år etter krigen før det blei gitt noe tilbud og for mange kom det først flere år seinere. 170 elever fikk etterskoling på Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. I tillegg fikk mange elever fra Finnmark tilbud om etterskoling ved andre folkehøgskoler, særlig i Troms. I perioden 1950-54 blei det for Finnmark og Nord-Troms tilsammen gitt stipend til 731 elever i frivillig framhaldskole og 793 elever i folkehøgskole, noen av disse har trolig gått begge deler. Delvis var dette ordinære kurs, delvis spesielle kurs for dem som hadde tapt skolegang. Dette dekte bare en liten del av behovet. Likevel blei knappe bevilgninger i starten raskt redusert, og siden bevilgningene bare blei gitt for ett år av gangen, kunne man vanskelig planlegge. I 1954/55 strøyk så utdanningsdepartementet alle bevilgninger til etterskoling. Da skreiv Lydolf Lind Meløy: "Jeg vil med en gang understreke at det framleis er bruk for etterskoling i mange år framover dersom alle som uten skyld har tapt skolegang, skal få erstatning for dette tap. Dersom spareomsyn har vært avgjørende, vil det neppe være god økonomi ikke å gjøre etterkrigsungdommen bedre skikka enn den er i dag til å delta i arbeidsliv og samfunnsliv."

Det er vanskelig å finne en oversikt over hvor mange som fikk tilbud om etterskoling og hvor mange som tok imot det. Trolig var det langt under halvparten av dem som hadde tapt 2 års skolegang eller mer som gjennomførte etterskolinga. For en del nådde tilbudet rett og slett ikke fram. For andre var det økonomiske hindre. Sjøl om det blei gitt stipend, ga dette ikke full dekking av utgiftene og mange trengtest i arbeid i familiene, i reindrift, jordbruk eller fiske. De som hadde fått fast arbeid ville nødig si dette fra seg for å gå på skole med usikkert utbytte. En viktig årsak til at mange ikke tok i mot tilbud om etterskoling var også at de hadde lært så lite på skolen at de skjemtest for å vise hvor lite de kunne. Etterskolinga var som all annen skole i den tida utelukkende med norsk som undervisningsspråk. Mange følte at de ikke hadde noe å hente der. Undersøkelser fra Karasjok viste at det var de som hadde tapt mest skolegang som i minst grad søkte til etterutdanning. For ungdommer fra andre samiske kommuner har denne tendensen trolig vært ennå sterkere, da man der ikke hadde noe lokalt alternativ for etterutdanning, men måtte reise ut av hjemkommunen for å få et tilbud.

Lydolf Lind Meløy oppsummerer etterskolinga slik:
"Dersom en så til slutt skal gi ei vurdering av etterskolingsarbeidet og de vilkår dette arbeidet har hatt, kan en samle det i noen få punkter:
1. Myndighetene har ikke fulgt en bestemt linje når det gjelder dekning av etterskolingsutgiftene, og dette har skapt usikkerhet omkring spørsmålet og har hemmet planmessing etterskolingsarbeid.
2. Vilkåra for etterskoling er de fleste år blitt kunngjort så seint at en ikke har kunnet drive planmessig arbeid for å få ungdom til å ta etterskoling.
3. Stortinget har alltid sett med velvilje på løyvingene til etterskolinga og de har vært gitt enstemmige. ...
4. De lokale myndigheter er ikke gitt høve til å uttale seg om det er grunn til å innstille etterskolinga."

Som konklusjon tilrår Meløy i 1955 at
"Etterskolinga blir opprettholdt enda i 5-6 år framover".
Dette ser ut til i liten grad å ha vært fulgt opp. Fra tida etter 1955 har vi bare funnet materiale fra Karasjok, der det etter en stopp på et par år, igjen blei sendt ut tilbud fra 1956 til 1958. Seinere ga skolemyndighetene i Karasjok tilbud om 9-årig skole som voksenopplæring.

Når Utdanningsdepartementet i ettertid har frarådd billighetserstatning, har man vist til at det blei gitt tilbud om etterutdanning etter krigen. Det er slående at dette argumentet kommer fra nettopp det departementet som tre tiår tidligere holdt igjen på nødvendige bevilgninger til denne etterutdanninga, og som ikke var villig til å følge opp de signala som skolemyndighetene i Finnmark ga.

Den lange tausheten

Fra slutten av 50-tallet måtte de som fortsatt hadde mangelfull skolegang greie seg sjøl som best de kunne, og i en periode på bortimot 30 år var det lite eller ingen offentlig diskusjon om problemet. På 60- og 70-tallet blei det noen steder arrangert kurs i regi av opplysningsorganisasjoner, men det er vanskelig å si i hvilken grad dette tilbudet blei benytta av dem som hadde tapt skolegang. For de aller fleste lå vegen til et levebrød i hardt og ufaglært manuelt arbeid, i reindrift, fiske og jordbruk, veg- og anleggsarbeid, vaske- og omsorgsarbeid. Yrker som krevde lese- og skriveferdigheter var stengt.

For ungdommer som gikk inn i arbeid i primærnæringene i lag med foreldre eller andre eldre slektninger, var behovet for å lese og skrive ikke så overhengende. Det var først seinere at problema meldte seg for fullt. For en del kom dette da de sjøl skulle overta ansvaret for en reinflokk, en gård eller en fiskebåt, de måtte føre regnskap og ha kontakt med skattemyndigheter og myndigheter innafor næringa. For andre kom det da de sjøl stifta familie og skulle administrere eget hus og hjem. Problemene økte når de fikk barn og disse begynte på skolen. Mange hadde sjøl lært så lite på skolen at de ikke kunne svare når barna ba om hjelp med skolearbeidet. Og det var ikke lett å innrømme verken overfor barna eller for lærerne at de ikke kunne. Problema blei derfor større etter hvert. Med modernisering og samfunnsutvikling kom stadig større behov for å mestre skriftspråket. En av dem som opplevde dette har skildra "papirtida" slik:

Som ung tenker man ikke så mye
Verre når man blir voksen
Da begynner papirtiden
Mange ganger var det vært kritisk med papirer
Skjema var verst

Ekkelt å si at man ikke kan skrive
Sa heller at jeg hadde glemt brillene hjemme
Tok papiret med hjem
Der hadde jeg ungene til å hjelpe meg

Vanskelig å følge med
når du ikke kan ikke lese aviser eller annonser
Fikk mange stygge tanker i den tida

(Denne skildringa er fra intervju som Hanna H. Hansen gjorde med eldre folk i Porsanger om skolegangen deres på 1980-tallet)

I denne boka gjengir vi utdrag av noen historier. De som forteller her er trolig ikke blant dem som har lidd mest. De hører til dem som etter hvert har klart å kaste av seg skammen og stå fram og si "Det er ikke vår skyld". Mange har ikke klart det.

Tilløp til forskning

Det tok lang tid før forskere begynte å undersøke hvilke virkninger den tapte skolegangen kombinert med fornorskingspolitikken har medført. Kommunelege i Porsanger, Per Fugelli, fant under Skoganvarreundersøkelsen i 1980 at i det området kunne 14 % av samene ikke lese og over 30 % ikke skrive, verken samisk eller norsk. Han viste også at den tapte utdanninga hadde ført til fysiske og psykiske helseproblemer. Bortsett fra denne undersøkelsen er det gjort lite for å kartlegge virkningene av tapt skolegang.

Reindriftssamene blei i etterkrigstida gang på gang ramma av storsamfunnets inntrenging på deres bruksområder, gjennom kraftutbygging, gruvedrift, skytefelt og veiutbygging. Når mange hadde vanskelig for å forstå offentlige papirer på norsk og for å uttrykke seg skriftlig, fikk de ofte verken forsvart seg mot inngrepa eller sikra seg erstatning mot inngrep som blei gjennomført. Dette skjedde blant annet ved kraftutbygginger i Nord-Troms på 60- og 70-tallet. Da planene om utbygging av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget kom, opplevde også her de reindriftssamene som blei berørt at de hadde problemer med å forsvare seg. Men her sto de ikke lenger aleine. For første gang reiste både samer og annen lokalbefolkning seg til kamp mot et naturinngrep. Dette ga til sammen en erkjennelse som la grunnlaget for ei organisering av dem som hadde tapt skolegang.

20 års kamp

I 1980-åra var tida modna for at folk som hadde tapt skolegang sjøl klarte å komme sammen, organisere seg og gjøre dette til ei offentlig sak. Både i Karasjok og Guovdageaidnu stifta de foreninger, formulerte krav til myndighetene og tok kontakt med advokater og politikere for å fremme krava sine.

I Guovdageaidnu var nå avdøde Klemet Hermansen den første lederen i foreninga for utdanningsskadelidte av annen verdenskrig (USKAV). Etter han kom Ole Larsen Gaino, som var leder i mange år. Vi har snakka med Ole Larsen Gaino sammen med to andre som har vært i ledelsen av USKAV; Elmine Valkeapää og Sara Tornensis Bongo. Her forteller de om kampen de har ført, litt lenger ut i boka forteller de hver sin personlige historie.

Det starta i Kárášjohka

Sara Tornensis Bongo forteller hvordan det starta i Guovdageaidnu: - Det var i 1986 at jeg hørte i radioen at Anne Margrete Teigmo i Kárášjohka hadde begynt å arbeide for at vi som hadde tapt skolegang skulle få erstatning. Da jeg hørte det, ringte jeg til Elmine og sa at vi bør gjøre noe med dette. Vi ringte så til Kárášjohka og da hadde allerede Klemet Hermansen ringt før oss. Vi tre begynte så å arrangere møter. Vi inviterte alle som var født mellom 1926 og 1939. Sjølsagt fikk vi ikke med alle. Noen blei sinte og sa at det var synd å kreve.

Sara, Elmine og Ole forteller videre hvordan det gikk seinere: - Ei stund var vi over 200 medlemmer, men mange av dem er allerede døde. Vi har betalt en masse penger og streva mye med dette. Fra staten har vi ikke fått noe. Fra Sametinget har vi fått 30000 kroner, etter at vi hadde arbeida mange år med egne penger. Det har gått mange tisusener til advokater, som ikke har hjulpet oss det minste, men bare utnytta oss. Advokatene kan ikke samisk, sånn at vi måtte også betale tolk. Det nytter ikke å dra til advokat med den kjøkkennorsken vår. Hovedkravet vårt er billighetserstatning og økte pensjonspoeng. Det eneste som myndighetene har tilbudt oss er noen få timer skole. Det blei arrangert noen korte kurs på 1990-tallet. Det var noen av oss som deltok der. Først krevde USKAV også kurs, men det kravet trakk vi seinere tilbake. Nå er det for seint, nå når vi er i 70-årsalderen. Det eneste vi ønsker nå er en trygg alderdom.

Ingen nytte av taperforening

- Ei tid hadde vi kontakt med foreninga "Rettferd for tapere", som Ola Ødegård leder. Han arrangerte møte i Máze, men det kom det ikke noe ut av. Han tok til og med inngangspenger, 50 kroner kosta det å komme inn på møtet. Han forsto oss ikke. Det virka som han bare var interessert i å få medlemmer til foreninga si. Først betalte vi 300 kroner for å melde inn USKAV i taperforeninga. Så fikk vi brev om at vi måtte betale 100 kroner pr. medlem. Og vi betalte, men så kom det nytt brev om at vi måtte betale 150 kroner for hvert medlem. Og til slutt skulle vi betale 200 kroner, men da hadde vi fått nok og kutta ut taperforeninga.

Etter et tiår med kamp og avslag etter avslag, mista de fleste motet, og 28.12.1995 vedtok flertallet på årsmøte i USKAV å legge foreninga ned. Men alle var ikke innstilt på å gi opp, og ikke lenge etter blei foreninga rekonstruert. Som i alle foreninger har det også i USKAV vært indre uenighet om hvilke krav man skal stille og hvilken taktikk man bør velge for å vinne fram. Blant annet har det vært uenighet om man skulle legge hovedvekt på opplæring eller økonomisk erstatning. Ettersom tida har gått har nok flere og flere ment at det er for seint med opplæring.

Departementalt narrespill

Saka om tapt skolegang har nå versert mellom Storting, Sameting og minst tre departementer i 15-20 år. Når saka gjelder ei gruppe som uforskyldt har fått så liten og dårlig skolegang at de har problemer med å ivareta rettighetene sine i det moderne papirsamfunnet, skulle man kanskje kunne vente at det blir tatt hensyn til dette i saksbehandlinga. Dessverre ser det ut som det er det motsatte som er tilfelle; både myndigheter og advokater har utnytta det faktum at de med liten skolegang har hatt vanskelig for sjøl å sette seg inn i alle lover og regler og sakspapirer. Historia om behandlinga av denne saka i Stortinget og departementa må være en av de største forvaltningsskandaler i etterkrigstida. De første søknadene om erstatning blei avvist med argumenter som dette fra Justisdepartementet: "En legger vekt på at det generelle grunnskoletilbudet til samisktalende barn på den tiden var forholdsvis dårlig og ble ytterligere forverret pga. tilstanden under krigen. Dette er imidlertid søkt avhjulpet ved et forholdsvis omfattende voksenopplæringstilbud etter krigen". De skal altså ikke få erstatning fordi skoletilbudet til samisktalende generelt var dårlig på denne tida! Samtidig blir etterskolinga brukt som argument mot erstatning. Nå kalles denne et "forholdsvis omfattende voksenopplæringstilbud", det er forlengst glømt at dette tilbudet var høyst utilstrekkelig, etter oppfatninga til skolemyndighetene i fylket.

I 1990 fremma begge foreningene krav om billighetserstatning. Kravet var satt fram på vegne av 123 samer i Kárášjohka og 300 i Guovdageaidnu.

Ordninga med billighetserstatning blei oppretta av Stortinget i 1917 og gir høve til å gi erstatning til personer som uforskylt har lidd et tap som ikke dekkes av vanlige trygdeordninger. Søknader om billighetserstatning blir saksbehandla av Justisdepartementet, som innhenter uttalelse fra det aktuelle fagdepartement. Billighetserstatningssaker blir vanligvis avgjort av et utvalg som blir oppnevnt av Stortinget, men i noen prinsipielt viktige saker gir utvalget bare innstilling og endelig vedtak blir gjort i Stortinget.

Denne saka blei tatt opp i Stortinget første gang 17.12.1991. Etter innstilling både fra billighetserstatningsutvalget og fra justiskomiteen vedtok Stortinget enstemmig å avslå søknadene om erstatning. Dette på tross av at flere stortingsrepresentanter hadde reist saka og hevda å støtte kravet om erstatning. Samtidig vedtok Stortinget at saka burde utredes nærmere og ba regjeringa sette ned et utvalg for å se på saka.

Etter Stortingets avvising fikk alle som hadde søkt erstatning avslag. Her er et eksempel på et svar:

KUF 20.05.92:
Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet har i brev til Justisdepartementet av 20 mai 1992 bemerket:
"Grunnlaget for søknaden er tapt skolegang under krigen. Det har imidlertid vært en lang og fast praksis på dette området. Søkeren tilhører et stort flertall som fikk mangelfull undervisning under og etter krigen. Denne gruppen har nå fått tilbud om voksenopplæring. Vi kan ikke se at denne sak avviker fra denne praksis og kan derfor ikke tilrå billighetserstatning."
Justisdepartementet har uttalt:
"Søkeren er flyttsame og var med i den store gruppen samer som sammen søkte om billighetserstatning i 1991. Justisdepartementet slutter seg til Kirke-, utdannings- og forsknings-departementets vurdering og konklusjon. Man kan ikke ut fra sakens dokumenter se at det foreligger noen særegne forhold som skiller den fra andre lignende saker. Justisdepartementet anbefaler derfor i tråd med tidligere praksis at det ikke ytes billighetserstatning av statskassen i denne saken."
Billighetserstatningsutvalget slutter seg til uttalelsen fra Justisdepartementet.
vedtak: Billighetserstatningsutvalget har ikke funnet grunnlag for å bevilge eller tilrå bevilget billighetserstatning av statskassen til Inga Elmine Valkeapææ.
Utskrift av Billighetserstatningsutvalgets møteprotokoll 13.10.92.

Utvalget som Stortinget ba om i 1991, kom med si innstilling i 1993. Denne gikk inn for både tilbud om undervisning og om økonomisk kompensasjon. Men regjeringa gikk bare med på undervisningstilbud og avviste igjen økonomisk kompensasjon. Argumentet denne gangen var: "Slike løsninger vil ikke kunne forsvares som rimelig overfor andre grupper som var i en tilsvarende situasjon uten at det framstår som forskjellsbehandling". (Det har ikke vært mulig å finne noe sted hvilke "andre grupper som var i en tilsvarende situasjon." Utvalget hadde dessuten gjort et grundig arbeid med å avgrense kriterier for hvem som skulle få kompensasjon.) I tillegg gjentar man argumentet med at "Den omstendighet at man sto overfor en gruppe, gjorde det vanskelig å anbefale at det ble bevilget slik erstatning. Utvalget så allikevel ikke bort fra at enkelte av søkerne kunne være berettiget til erstatning ut fra sin individuelle situasjon."

Av egen lomme

Styremedlemmene i USKAV forteller at mesteparten av pengene de har brukt til kampen, har de vært nødt til å ta fra egen lomme. Av myndighetene blei de innvilga 81 timer fri rettshjelp, da de søkte om mer, blei det avvist av Fylkesmannen i Finnmark med dette argumentet: "Utfra de tre organisasjonenes størrelse og medlemstall skulle det være mulig å ansette en jurist, dersom juridisk bistand er nødvendig og ønskelig." At de har klart å organisere seg og få mange medlemmer blir altså brukt som et argument mot å gi støtte! Ellers i samfunnet er det tvert om vanlig at organisasjoner får mer støtte jo flere medlemmer de har.

Myndighetene vil ikke ha noen kollektiv behandling, de vil bare ha individuelle søknader. Og de utdanningsskadelidte tar dem på ordet og sender individuelle søknader. For dem som søkte igjen betydde dette et stort ekstraarbeid, og for mange store advokatutgifter. Men samtlige søknader blei igjen avvist, ikke ut fra en individuell vurdering, men med kollektive argumenter fra de myndighetene som ikke ville ha en kollektiv behandling.

Amputert opplæring

Etter at de utdanningsskadde begynte å stille krav har det i to omganger vært gitt tilbud om opplæring. Det første var i 1989-90. Av 130 USKAV-medlemmer i Guovdageaidnu hadde da 43 gitt uttrykk for at de ønska opplæring, men det var få av dem som kunne benytte seg av de kursa som blei arrangert. Det var dengang bare kveldskurs, og de fleste sto fortsatt i full jobb og hadde enten ikke overskudd til å gå på kurs etter arbeidstid eller ikke mulighet på grunn av lange avstander eller at de måtte arbeide på kvelden. Dengang blei det ikke tilbudt noen form for økonomisk kompensasjon for kursdeltakerne.

Vinteren 1995/96 blei det igjen arrangert kurs i Guovdageaidnu. Formålet med kurset var å bedre ferdigheten i å lese og skrive samisk og norsk. Det var også nå forholdsvis få som deltok i kurset, de fleste syntes nok de var for gamle til å lære. Statens tilbud var inntil 3 * 48 timer, med et stipend på 2400 kroner som blei betalt ut ved fullført kurs. Samiskundervisninga var begrensa til 48 timer. Dette var sjølsagt alt for kort tid, så deltakerne bestemte seg for å søke myndighetene om å få fortsette. I samarbeid med samisklæreren planla kursdeltakerne da prosjektarbeid der de skulle ta utgangspunkt i den kunnskapen som de sjøl hadde. De ønska å få denne festa til papiret, slik at den kunne bli til nytte for andre. Men da sa myndighetene nei, man mente tydeligvis at nå hadde de gjort det som var nødvendig.

Rettshjelpskontoret

Rettshjelpskontoret for Indre Finnmark har i mange år engasjert seg i å hjelpe de utdanningsskadde. For det første har de gitt råd og hjelp til mange med juridiske problemer i dagliglivet, for det andre har kontoret hjulpet til med å skrive søknader om billighetserstatning og fulgt opp saka overfor myndighetene.

I 1999 skreiv Rettshjelpskontoret et brev til Stortinget og viste til at kontoret hadde fått svar på 82 av 162 søknader, og alle var avslått. Man skreiv da en felles anke, der man kritiserte "det ideologiske fundamentet som Billighetserstatningsutvalget bygde sine avgjørelser på" og krevde at Stortinget måtte ta et "historisk og moralsk oppgjør med den uverdige behandlingen av det samiske folk som varte helt fram til 1970-tallet". Anken blei fulgt opp av ei lengre orientering om saka "hvor sammenhengen mellom fornorsking og mangelfull skolegang dokumenteres". I denne orienteringa blir det også vist til hvilke holdninger som fantes i det sentrale byråkratiet og sitert fra tekst-tv på TV2 11.05.1998: "300 samer fra Finnmark som har søkt Stortinget om erstatning for tapt skolegang, kommer til å få avslag. Departementet som har vurdert søknadene, mener samene hadde et skoletilbud. Uoffisielt sier folk i departementet til TV-2 at samene skulket skolen for å passe reinsdyr på vidda." Dette blei sjølsagt aldri skrevet inn i noen offisielle dokumentet, men kan være med å forklare hvorfor alle søknadene blei avvist.

Høsten 1999 var Rettshjelpskontoret med å ordna så representanter for de utdanningsskadde fikk møte statsministeren. Trond Biti ved Rettshjelpskontoret forteller at de har lagt mye arbeid i å dokumentere grunnlaget for erstatningskravet. Men det var aldri godt nok for myndighetene. Etter møte med statsministeren fikk de høre at det ikke var nok dokumentert hvilke sosiale problemer som folk hadde hatt på grunn av tapt skolegang. De kontakta da sosialkontoret i Kárášjohka og spurte om de kunne utgreie dette, men fikk til svar at det var ikke mulig. - Og sjøl om vi hadde skaffa hundre sider med dokumentasjon på hvordan enkeltmennesker har blitt ramma, hadde det ikke hjelpt, sier Biti. - Det er ikke på grunnlag av manglende dokumentasjon at søknadene er blitt avslått, de er avslått med ei henvising til den daværende fornorskingspolitikken. På ene sida snakker man om erstatning for fornorskingspolitikken, på andre sida blir denne brukt som et argument MOT å gi erstatning til de som har tapt skolegang.

Kortvarig hjelpekontor

Guovdageaidnu er utvilsomt den kommunen der det er registrert flest samer med tapt skolegang, og alle som kjenner kommunen vet at her er mange som trenger hjelp til å hanskes med byråkrati og papirvelde. Derfor søkte kommunen for noen år siden om midler til et kontor der folk kunne gå og be om hjelp. Kommunaldepartementet ga da midler for å drive et slikt kontor med en ansatt i et år. Men etter dette året fikk man ikke mer penger, og ettersom kommunen fra før var på konkursens rand, så de seg ikke istand til å drive det videre uten ekstern finansiering. Nils Mathis O. Hætta, som jobba i denne stillingen, forteller at han hadde flere henvendelser hver dag, til sammen mange hundre i løpet av det året kontoret var åpent. Han er ikke i tvil om at behovet er stort i lang tid framover. Han arbeider nå i en annen stilling i kommunen, men blir fortsatt stadig kontakta av folk som trenger hjelp. Men nå har han ikke lenger tid å bruke arbeidstida til dette.

Nytt håp?

Etter at sentrale myndigheter for andre gang hadde avvist kravet om kompensasjon, var det mange som hadde gitt opp. Men så kom 1. januar 2000 med Statsministerens tale ved det nye årtusen, der han beklaga fornorskingspolitikken og lova samene erstatning. Nå, tenkte de som hadde tapt skolegang; der kommer endelig pengene våre. Men gleden skulle ikke vare lenge, for 17.03.2000 kom følgende brev fra Statsministerens kontor: "Kollektiv oppreising til samene" Fondet som statsminister Bondevik i sin nyttårstale foreslo burde etableres er ment som en kollektiv oppreisning for de belastninger som den tidligere fornorskningspolitikken har påført det samiske folket. Hele den samiske kulturen har hatt ulemper av fornorskningen, og regjeringen Bondevik har derfor ment at det ville være riktig at en oppreisning ble gitt samlet til den samiske befolkningen. Det er med andre ord ikke tale om noen indiv iduell erstatning til enkeltpersoner som har lidd urett eller tap. Disse må på vanlig måte eventuelt søke Billighetserstatningsordningen." Dette skjer etter at billighetserstatningsutvalet og Stortinget i to omganger har avslått alle søknader! Man må kunne spørre om den ene handa i statsapparatet vet noe som helst om hva den andre gjør. I USKAV gir likevel de seigeste ennå ikke opp og finner en ny mulig kilde til erstatning, nemlig Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre. Men der havner søknaden i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, som 19.02.01 svarer med å vise til at søknader om billighetserstatning er avslått, men likevel gir et håp med å avslutte slik "Stortinget vedtok i fjor å opprette et samefond. Avkastningen av fondet skal gå til forskjellige tiltak som vil styrke samisk språk og kultur. Dette skal være "en kollektiv erstatning for de skadene og den urett fornorskingspolitikken har påført det samiske folk", som det heter i komiteinnstillingen."

Det står ikke i klartekst, men kan vanskelig tolkes annerledes enn at man her peker på hvor de utdanningsskadelidte kan søke erstatning. Dette brevet er sendt ut 11 måneder etter at Statsministerens kontor som vist over har understreka at dette fondet nettopp IKKE kan brukes til dette.

Ikke ett øre fra Samefondet

Når dette skrives er det gått snart 4 ½ år siden Bondevik varsla opprettinga av et samefond, men ennå er det ikke utbetalt et øre fra fondet. Hovedårsaka til dette er nettopp striden om erstatning for tapt skolegang. Først sa Kommunal- og regiondepartementet at de ville utarbeide retningslinjer for fondet i samarbeid med Sametinget, deretter brukte de ett år på å lage et forslag som de sendte til høring til Sametinget med 2 ukers høringsfrist. Dette kan knapt kalles et samarbeid, uttalte sametingspresidenten, og gjorde det klart at Sametinget ville ta den tida som trengs for å sende saka videre til "høring i det samiske folk".

I utkastet til vedtekter fra KRD heter det at "Fondets midler skal ikke brukes til individuelle erstatninger". Sametinget skal disponere rentene av fondet, men altså ikke kunne bruke dette til å gi erstatning for tapt skolegang. Høringa "i det samiske folk", eller i praksis blant kommuner og samiske organisasjoner, viser at svært mange har reagert mot at utdanningsskadde fortsatt ikke skal få erstatning. Mange av høringsorgana uttalte at fondet eller store deler av det bør brukes til dette. Samtidig er det mange som sier fra at staten ikke kan kjøpe seg fri fra 100 års fornorsking gjennom en slik latterlig lav sum.

Da Sametinget behandla saka 30.5.2002, var det enighet om å ikke godta sentrale myndigheters sammenblanding av erstatning for fornorskingspolitikken og erstatning for tapt skolegang under krigen. Derimot var man ikke enige om hvordan man skulle behandle fondet. Noen sametingsrepresentanter ønska å bruke av fondet til erstatning for tapt skolegang, men flertallet mente at denne saka måtte løses utenom fondet. Resultatet blei at Sametinget krevde at regjeringa løste spørsmålet om erstatning for tapt skolegang, og satte dette som vilkår for å ta imot fondet.

Sametinget: God dag, mann - Økseskaft

Å kjempe med myndigheter på forskjellige nivå er ingen enkel sak, sjøl for dem som har normal skolegang. Med dårlige norskkunnskaper og dårlige ferdigheter i lesing og skriving er det sjølsagt ennå verre. Det spesielle med USKAV er at det er en organisasjon som bare består av folk med liten skolegang. Her er ingen akademikere i ledelsen og ingen generalsekretær med utdanning i administrasjon og saksbehandling. For å kunne gjennomføre nødvendig korrespondanse med myndighetene har de vært nødt til å be om hjelp og mange har gjennom tida stilt opp, med eller uten betaling. Derfor søkte USKAV Guovdageaidnu i 3. september 2003 Sametinget om "50000.- kroner til sekretærhjelp, reiser, porto/telefon osv."
Etter 6 måneder og 23 dager svarer Sametinget:
Viser til brev av 11.09.04. (feil dato, skal vere 11.09.03. red.)Vi beklager at dere har måttet vente så lenge på svar fra oss. Sametinget har dessverre ikke satt av midler til omsøkte formål. På Sametingets plenum i november 2003 ble spørsmålet om samefolkets fond og de utdanningsskadelidte fremmet. Vi vedlegger og viser til det svaret Sametingsrådet ga i den forbindelse. I St.meld nr 10 (2003-2004) viser Regjeringen til at; - Regjeringen har nå besluttet at det skal gjennomføres en vurdering av hvordan man kan håndtere kravene fra de ulike gruppene på en helhetlig og ryddig måte. Denne vurderingen vil få betydning for behandlingen av de kravene fra de utdanningsskadelidte i forbindelse med 2. verdenskrig. Regeringen vil legge vekt på at man ikke taper av syne den spesielle bakgrunn som ligger til grunn for de ulike kravene. Sametingsrådet vil avvente Regjeringens vurdering i denne saken.

Sametingets engasjement for de utdanningsskadde kommer unektelig i et litt uheldig lys når det tar over et halvt år å svare på en så enkel søknad. Og når svaret kommer, er det et "God dag, mann - økseskaft"-svar av beste merke. USKAV søker om sekretærhjelp for organisasjonen og Sametinget svarer med å vise til behandlinga av kravet om erstatning til de utdanningsskadde, ei sak der innsatsen for tida går ut på å "avvente Regjeringens vurdering". I tillegg er svaret forfatta på et norsk som både er byråkratisk og uklart. Dersom man tar setninga "Sametinget har dessverre ikke satt av midler til omsøkte formål." bokstavelig, står det at Sametinget beklager at Sametinget sjøl ikke har satt av midler. Nå kan man kanskje tenke at de har ment at Sametinget ikke har fått midler til dette formålet (fra staten), men det er faktisk ikke det det står. Det står derimot at Sametinget faktisk har valgt å ikke sette av penger til sekretærhjelp til USKAV.

Erobra Sametingets talerstol

Da de fikk et slikt brev, så de tydelig at Sametinget ikke hadde tenkt å gjøre annet enn å vente. Sjøl hadde de venta i 20 år og mente at det var nok, og nå var tålmodigheta slutt. Så da Sametinget hadde møte i Kárášjohka i slutten av mai, gikk 60-70 eldre samer inn i sametingssalen. Noen av dem gikk opp til Sametingets talerstol, tok ordet og krevde at Sametinget behandla saka om tapt skolegang på nytt. De gjorde det klart at de ikke forlot Sametinget før kravet deres var oppfylt. De fikk da møte med sametingspresidenten, som lova å sette saka på sakslista. Resultatet var at Sametinget to dager etter aksjonen vedtok å kreve at regjeringa endra forskriftene slik at de med tapt skolegang skal kunne få erstatning av samefondet.

Regjeringa snur

Da Sametinget ikke ville ta imot Samefolkets fond før spørsmålet om erstatning til utdanningsskadelidte blei løst, blei det klart for myndighetene ikke kunne si seg ferdig med denne saka. I Stortingsmelding 10 (2002-2003), Om verksemda i Sametinget 2001, sa regjeringa at man ville se på hvordan man kan følge opp vedtaket i Sametinget, og i tilsvarende melding året etter blei det vist til at man ville gjøre ei samla nyvurdering av erstatningskrav fra flere grupper. I mai 2003 satte så regjeringa ned ei arbeidsgruppe med representanter fra 9 departementer for å vurdere erstatningsordningene generelt og komme med forslag til løsninger. Ut fra rapporten fra denne gruppa la regjeringa 2. juli 2004 fram Stortingsmelding 44 (2003-2004), med tittelen: "Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener."

I Stortingsmeldinga innrømte sentrale myndigheter for første gang at disse gruppene burde få erstatning, sjøl om man mente de ikke hadde noe juridisk krav på det. Man foreslo at erstatningene skal ytes gjennom billighetserstatningsordninga, den samme ordninga der tidligere alle krav har blitt avvist gjentatte ganger. Men denne gangen ønska regjeringa at Stortinget skal gi Billighetserstatningsutvalget et signal om at man anser krava som rimelige.

Dette var som nevnt ikke første gang regjeringa satte ned et utvalg som har innstilt på erstatning for tapt skolegang. Det skjedde også med utvalget som utreda saka fra 1991-93. Begge utvalga besto av representanter for forskjellige departementer. Forskjellen er at den gang avviste regjeringa forslaget om økonomisk kompensasjon, mens man i 2004 anbefalte dette.

Både rapporten fra arbeidsgruppa og stortingsmeldinga refererer tidligere behandling av saka og begrunnelsene som er gitt for å avslå søknad om erstatning. Stortingsmeldinga er i virkeligheten en knusende dom over disse begrunnelsene. For det første viser man klart at denne gruppa "har kommet særlig uheldig ut, både sammenlignet med andre som mistet skolegang, andre som ble utsatt for fornorskingspolitikken og majoritetsbefolkningen generelt." Deretter avviser man argumentet om at det ikke blir gitt erstatning for forhold som skyldes krigen med å vise til at det har blitt gitt erstatning til jøder som fikk beslaglagt eiendom og til nordmenn i japansk krigsfangenskap. Man avviser også å bruke fornorskingspolitikken som argument mot å gi erstatning. Og ikke minst, man avviser å vise til Samefondet, da dette ikke er ment å dekke individuelle erstatninger. Med andre ord plukker regjeringa med dette fra hverandre alle de argumentene som tidligere har vært brukt mot å gi erstatning. Dermed har de gitt full politisk oppreisning til dem som har kjempa for erstatning og alle som har støtta dem.

Når det gjelder størrelsen på en eventuell økonomisk erstatning, lå derimot regjeringas forslag langt under de krav som har vært stilt. Mens krava fra de utdanningsskadelidte stort sett har vært i størrelsesorden mellom ½ og 1 million, opererer regjeringa med summer på mellom 50000 og 100000.

I skrivende stund er saka likevel ikke endelig avgjort. Først må Stortinget behandle stortingsmeldinga og evt. gi instruks til Billighetserstatningsutvalget, samt sette av penger på statsbudsjettet. Så kan utvalget begynne behandlinga av søknadene. Her har regjeringa innstilt på at de som har søkt før ikke trenger å søke om igjen. Likevel kan det ta atskillig tid å behandle flere hundre søknader.

Da vi vinteren 2004 intervjua representanter for USKAV i Guovdageaidnu sa de: - Vi har forsøkt alle veier, men tapt alle steder. Myndighetene har oversett oss hele tida. De husker bare på oss når skatten skal betales. Ingen saker har tatt så lang tid. 20 år har gått siden vi begynte å kreve erstatning for mangelfull opplæring, men det synes som vi skal dø bort uten å ha fått noen erstatning.

Høsten 2004 er det fremdeles uklart om noen av dem vil få noen økonomisk erstatning mens de lever, men de har i alle fall fått en politisk oppreisning og innrømmelse av at krava deres tidligere er avvist av myndighetene på feilaktig grunnlag.


Til startsida

sveilund@online.no