Finnmarkslova blei likevel vedtatt, Finnmarkskommisjonen blei oppretta, og beskyldningene mot lova og kommisjonen fortsatte.
Inititativtaker til underskriftsaksjonen, Jarl Hellesvik, har gjentatt til det kjedsommelige at Finnmarkskommisjonen betyr at en hver "lykkejeger" kan få privat eigedomsrett til nåværende FeFo-grunn. Liknende kritikk har kommet fra bl.a. Kystpartiets Rut Olsen, som i 2009 blei referert slik: "Hun har også tidligere hevdet at finnmarksloven støtter lykkejegere som vil grafse til seg, og mener at det er nettopp det som skjer nå. Blant annet på Stjernøya hvor reinbeitedistriktet har fremmet eiendomskrav.
- Å skille befolkningen på blodtype, slik man nå legger opp til, er en kjempefarlig vei å gå. Og det er nettopp det finnmarksloven er i ferd med å gjøre.
Det har vært knytta stor spenning til den første kjennelsen i Finnmarkskommisjonen, for Stjernøya og Seiland, også fordi de prinsippa som blir brukt der vil danne presedens for kommisjonens arbeid med resten av fylket. 20.03.2012 kom kjennelsen. Hvordan stemmer så denne overens med de dystre spådommene til Hellesvik og Olsen m.fl.? For det første er det ingenting i kommisjonens kjennelse som tyder på diskriminering på etnisk grunnlag. Kommisjonen har anerkjent at det fins privat eiendomsrett til et par mindre jordstykker, mens andre krav om jordeiendommer er avslått. Til sammen er den jorda som her har skifta status fra offentlig til privat på størrelse med ett lite småbruk. Hvor er den gigantiske privatiseringa?
Kommisjonen har enstemmig avvist krav om eiendomsrett for reindrifta, stikk i strid med det ei rekke spåmenn og spåkvinner "visste" at ville skje. Man har slått fast det sentrale prinsipp at når flere grupper over lang tid har brukt et område, har begge erverva bruksrett, og ingen av dem kan få eksklusiv eiendomsrett på bekostning av den andre.
Kommisjonen har og slått fast det viktige prinsipp at den fastboende lokalbefolkninga har rett til bruk av utmarka, og at FeFo er forplikta til å forvalte området slik at denne bruken ikke blir skadelidende.
Kommisjonens kjennelse synes å være noe vi alle kan leve med. Av dette kan vi konkludere at redselen for den totale privatisering var mildt sagt betydelig overdrevet. Det bør nå være tid for litt ettertanke blant dem som har gjort Finnmarkskommisjonen til den store stygge ulven.
På andre sida har kommisjonens invitasjon til å komme med krav bidratt til at det har blitt reist en del urimelige krav, som igjen har skjerpa motsetningene. Vi får håpe at reineierne på Stjernøya og deres advokater tar denne dommen til etterretning og ikke lager mer uro med å anke ei håpløs sak videre. Vi bør også kunne håpe at de som har stilt tilsvarende krav, bl.a. reineiere i Nesseby, nå innser at slike eiendomskrav bare er til skade, og trekker krava tilbake.
Svein Lund