Ei nærmere undersøking av innlegget viser dessverre at rosen ikke var noen innertier, men heller en skivebom.
Innlegget mitt gjaldt mineralutvinning i Finnmark, og i Hellesviks innlegg er det gjengitt et sitat fra dette slik: "Sametinget ... ønsker bare å få sin del av kaka." Man kan ikke si at dette er et direkte sitatfusk, ettersom tre prikker viser at her har stått noe mer. Men dersom man leser hele setninga i innlegget mitt, ser man at innholdet er et ganske annet: "Sametinget skal aleine fungere som alibi for å få fram innvendinger, men dette alibiet er uhyre tynt når vi vet at dagens sametingsråd (mi utheving. SL) ikke har tatt standpunkt mot noen gruveplaner på et naturverngrunnlag, de ønsker bare å få sin del av kaka." Det er altså snakk om en kritikk av dagens sametingsråd, eller mer presist Arbeiderpartiets sametingsgruppe, som engasjerte seg sterkt for å få urfolksvederlag inn i mineralloven, men som ikke har klart å ta standpunkt til de konkrete truslene som dagens gruveplaner utgjør mot natur og samisk kultur og næring. Ei sametingsgruppe som, slik det er skrevet i Ságat, "taler med to tunger i mineralspørsmål". En slik kritikk kan ikke tas til inntekt for Hellesviks og EDLs korstog mot Sametinget som institusjon.
Forøvrig er det fortsatt håp om at alle grupper i Sametinget vil velge rett tunge og sette naturen foran pengepungen.
Skal vi være troverdige naturvernere må vi ha prinsipielle standpunkt for naturen, ikke gjøre som den tidligere naturverner Hellesvik, som nå dessverre ser ut til å være så forblinda av sin motvilje mot alt av samiske institusjoner at han er for naturvern når Sametinget er mot, og mot naturvern når Sametinget er for.
Svein Lund